Festivalsommeren 2010

Så, jeg sykler hjem fra Grünerløkka, det er sol og jeg tenker at jeg kunne dratt og bada i dag, før jeg skal møte noen venner på kafé, lese en bok, rydde litt i leiligheten, mate katten, alt det vanlige som jeg skal gjøre igjen og igjen utover høsten. Jeg kunne dratt og bada, tenker jeg, det er varmt nok, det er sol, jeg myser når jeg sykler, tenker at jeg burde hatt med meg solbrillene. Men jeg slår det fra meg. Det er slutten av august og sommeren, den heteste sommeren, full av festivaler, øl, fine folk, svette, solkrem og bading, den er over, nå er det en roligere sensommer som venter og snart kommer regnet, kulda og til slutt snøen.

Det ble tre festivaler på meg i sommer, og Roskilde har jeg jo alt oppsummert. I tillegg til den varme, støvete, kaotiske uka på det danske jordet, så har jeg traska i gjørma og drukket dyr øl på to norske festivaler.

OsloLive

gikk av stabelen i midten av juli og jeg var der to dager. Festivalen ligger midt i Oslo, rett ved Rådhuset og festningen og bandene jeg så der var Crystal Castles, A-trak, Scissor Sisters og, det aller største og beste bandet, kent. Det var strålende sol den første dagen, mens Crystal Castles' Alice drakk whisky rett fra flaska og lot publikum bære henne over seg, A-trak mikset låter foran et publikum som aldri sto stille og Scissor Sisters ble soundtrack til at jeg og to kompiser drakk vår siste dyre øl før vi fant et utested med priser som kan konkurrere med Købens ølpriser, og der ble vi til de stengte. Dagen etterpå var det kent som sto for tur, og det var grå himmel, gratis potetgull, et vått sykkelsete og en fantastisk konsert. Regnet stupte ned fra himmelen over Oslo og selv om vi var klissvåte, så var vi lykkelige. De spilte mest fra sitt siste album, En plats i solen, men avsluttet med en drøyt fin versjon av "Mannen i den vita hatten", og de hadde heldigvis begynt å spille "747" igjen. Verden var i balanse og hjertet mitt dundra i takt med musikken hele veien hjem.

ØYA

satte opp gjerdene sine i Middelalderparken i midten av august og de bød på øsende regn mens jeg satt og hadde vorspiel i leiligheten min, en dødsfin Casiokids-konsert, Robyn spilte opp til dans mens vi ropte i kor med knuste og reparerte hjerter, vi dansa på ruinene mens Pavement spilte, jeg drakk øl på den improviserte brygga på gjesteområdet mens min beste venn hadde bursdag, det regna i nakken vår og vi droppa alle konsertene den dagen, fordi det var tak på gjesteområdet og vi slapp å stå i kø for å få kjøpe øl. Jeg fikk gnagsår på hælen i gummistøvlene, nekta å gå med regnponcho og ble heller våt, drakk pepsi hele den siste dagen og leste fra Roskilde og Øya mens venner og ukjente hørte på meg i litteraturteltet, og etter det var jeg bare lykkelig, så lykkelig at jeg gnistret om kapp med fyrverkeriet som ble sendt opp mens The XX spilte en avslutningskonsert som fulgte oss hele veien hjem.

"Jeg står på Casiokids og ser opp på de store skjermene, sola treffer meg i ryggen, der regnet traff meg i går, og jeg ser på håndleddene deres, på festivalbåndene, og jeg tar en slurk av ølen og skjønner at dette er det fineste jeg vet, akkurat dette - festival."